26 Aug 2010

Stor jente, klarer sjøl

Dette er skikkelig rart... På tirsdag nå gjorde jeg og Martin det endelig slutt, etter en lang sommer med fram og tilbake og litt usikkerhet rundt hva vi skulle gjøre. Jeg mente kanskje vi kunne klart å jobbet gjennom endel av problemene, men til syvende og sist bestemte Martin seg, og det var kanskje til det beste... Jeg kan se for meg at det er til det beste for begge to om en stund, siden vi vil såpass forskjellige ting med fremtidene våre. Allikevel, akkurat nå er det ganske kjipt. Etter to år og litt til er det jo litt historie og felles bekjentskaper og felles familie ute og går.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer, annet enn at jeg har stor respekt for alle som klarer å gå gjennom en skilsmisse etter mange mange år med å være gift, rett og slett fordi det må være så langtekkelig, og så mye mer å ordne, enn etter et såpass "kort" forhold som vårt.

Og så vil jeg ha sagt at jeg tar gjerne imot klemmer. Ikke så mye prat, da blir jeg bare lei meg. Dessuten har jeg fortsatt den innstillingen jeg fikk engang da jeg var 4 (eller deromkring): Klare sjøl. Det her går bra.